hjelper barn med ADHD

Publisert: 12.10.05
Av Unni Nordbrenden

Barn som lider av ADHD blir roligere og får det bedre med et kosttilskudd med fiskeolje og kjempenattlysolje, viser studier fra England og Australia. Nå testes metoden på 100 svenske barn ved Silvias barn- och ungdomssjukhus i Gøteborg.

Den andre studien på kort tid viser nå at fiskeolje kan lindre symptomer for barn som lider av forskjellige former for konsentrasjonsproblemer. – Og det er det mange som gjør, minst ett barn i hver skoleklasse, sier Christopher Gillberg, professor i barn- og ungdomsspsykiatri ved Universitetet i Gøteborg.

Forbedring etter tre måneder
Forskere ved Oxford University i England konstaterer at fiskeolje markant forbedrer barnas evne til å lære seg å lese og skrive. Også deres sosiale adferd forbedres. 117 britiske barn i alderen 5-12 år har deltatt i en undersøkelse. Alle hadde store motoriske problemer, lese- og skrivevansker og flere var hyperaktive.

100 svenska barn testes nå
Barnpsykolog Sven Östlund ved Drottning Silvias barn och ungdomssjukhus i Gøteborg har tatt for seg rapporten og tester nå 100 svenske barn mellom 8 og 16 år med samme problemer som i den brittiske studien.

Oljen påvirker hjernen
Forskeren tror fiskeoljen påvirker hjernens funksjon. Hjernen består av 60% fett. De viktigste er de flerumettede fettsyrene er omega-3 og omega-6. Disse fettstoffene må man få iseg via kosten.

ADHD i Norge
De to siste årene har veksten i bruk av ADHD-medisin vært på 80%. 11.000 norsk barn og unge under 20 år bruker nå ADHD-medisiner, viser ferske tall fra Norges Apotekerforening.

Kommentar fra redaksjonen
Det finnes også plantebaserte oljer i helsekostforretninger med omega-3 og omega-6. Undersøkelser peker på at det er viktig å få i seg omega-3 og omega-6 i et riktig forhold.
Ved langvarig inntak: én del omega 3 til forholdet 3 deler omega 6, Ifølge Udo Rasmus, Phd ernæring.

Hva er Omega 3
Omega 3-fettsyrer er essensielle fettsyrer. Det betyr at kroppen er avhengig av disse fettsyrene for vedlikeholde av flere livsviktige funksjoner. De viktigste omega 3-fettsyrene er DHA (docosaheksaoensyre) og EPA (eicosapentanoensyre) og alfa-linolensyre. Disse omega 3-fettsyrene finner vi først og fremst i sjømat og i linfrø-, raps- og soyaolje. Innholdet av omega 3 er relativt høy i sjømat, og da spesielt i artene som lever i saltvann.

Hva er Omega 6
Omega 6 er en essensiell fettsyre som må tilføres kroppen gjennom maten. Omega 6 finnes i planteoljer og i kjøtt og meieriprodukter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Venterom..

Maurtue i full vigør..

Vedvarende svak tannpine..

Aldri ro, aldri avslappet. Enten så har jeg så mye å tenke på og passe på, eller så er jeg rastløs av kjedsomhet.

Tanker
som analyserer og går kappgang døgnet rundt. Enten skjer ting, det er
utfordringer, eller så "leter" de etter aktivitet. Blir noen ganger
sittende å lure på hvordan jeg i herrans navn skal slappe av inni meg!

Det er umulig jo, og resultater viser det nå etter over 40 år. Skyhøyt blodtrykk, magekatarr og
selvtilliten må graves underjordisk etter. Men gud så ensomt det er
også. Middelaldrende dame med barn og ymse plikter viser ikke dette
utad. For mye hviler på meg til at jeg kan gå rundt å være den
vettskremte høna jeg føler meg som.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Legger der for ved en link fra en av statped sine sider.

Komorbiteten med ADHD-diagnose er folk flinke til å overse, og sverger derfor til at deres egen erfaring MÅ stemme. I sær når de har også plukket opp useriøs info på nett. 50% av de med ADHD har også annen diagnose, derfor kan faktisk "alternativet" for medisin, som mange tror, faktisk være bra for den komorbide tilstanden og ikke ADHD.

Diett kan ikke erstatte noe som helst, men gjerne være et tillegg.

http://www.statped.no/moduler/templates/Module_Article.aspx?id=22962&epslanguage=NO

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Responsen fra omverdenen er ikke som den skal være. Jeg føler meg lite respektert til tider og som om de fleste tror følelsene mine er ikledd rustning.

Så lurer jeg da….jeg synes jeg gjør så godt jeg kan og gir så mye jeg kan, men er det bare jeg som synes det? Har jeg sider som jeg oppriktig synes er ok, som i virkligheten ikke er det…?

Jeg vet at jeg ikke "er helt som andre", men noen ganger så føler jeg meg som ei lita jente som man skal være overbærende mot.

Jeg er farlig ærlig, mangler kanskje litt skjønn på hva jeg kan være ærlig om og ikke. Men det er slikt jeg ser i ettertid. Jeg ser dog ikke noe negativit i det, men kan forstå at noen kan reagere. 

Det smertefulle oppi dette er at familie ikke godtar dette. Eller….godta er vel kanskje feil å si….forstår dette. De har hørt at ADHD er en virkelig diagnose og ikke hva man trodde før, men de aner ikke utfordringene ved det. De ser faktisk så lite seriøst på det at de ikke har giddet å finne ut mer etter jeg og min datter fikk diagnosen heller.

Blant annet så er det uforståelig for dem OM jeg skulle glemme/forskyve en ting (DET er sjeldent, for jeg tvinger meg selv gjennom det meste). Jeg må bare ta meg sammen, skrive det opp, prioritere etc. Huff, jeg gjør for faen så godt jeg kan, men skriver jeg noe på en lapp så forsvinner den. Henger jeg noe på kjøleskapet så overser jeg det i løpet av 3 dager. Da er den liksom "en del av kjøleskapet".

Når jeg er litt tankefull eller oppgitt så er jeg negativ eller sær. Om jeg forsøker å forklare det kjemiske som skjer ved dette, så kommer jeg bare med unnskyldninger eller bortforklaringer. Har gitt opp å forklare mer…

Jeg kan forstå at det er vanskelig å skjønne, men jeg venner meg liksom aldri til å ikke være "godtatt".

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han ble henvist av fastlegen til DPS. Selv har jeg erfaringene med å HA diagnosen, og i tillegg så har jeg tilegnet meg så mye kunnskap om det som det er mulig for en forelder. Etter noen måneder med timer på DPS så hadde de tenkt til å avskrive ADHD når det gjaldt ham. Jeg snakket også med dem, men det øret ønsket de ikke å høre på. Frustrasjonen oppi dette var mye at det virket som om de så etter en person I ADHD-diagnosen istedet for omvendt.

Takket være at min datter har vært med i et forsknings-prosjekt hos en av landets ledende eksperter, så var jeg vel informert omforskjellige tester man kunne ta som bekrefter/avkrefter bedre.

Enden på visa var at etter tre av de testene hos nevrologene som har ADHD som ekspertise, så var det ingen tvil. Han har ADHD!

Jeg er også bevisst at ikke alle har samme "muligheter" eller erfaringer som meg rundt dette, og jeg stiller meg selv spørsmålene:

Hva med de som ikke får riktig diagnose pga. mangel på kunnskaper hos psykiatrien/mangel på ressurser?

Hva med de som virkelig trenger behandling/medisiner for å ha en ok livs-kvalitet?

Er det riktig at vi foreldre må omtrent være eksperter på våre barns diagnoser for at de ikke skal bli oversett?

Hvorfor må jeg omtrent komme med trusler om saksøking/erstatning for å bli hørt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har i alle år trodd at det var vanlig, eller at jeg var litt "rar" (kanskje jeg er det gett). Etter at min datter fikk diagnosen for 3 år siden, jeg fant ut HVA ADHD er (ikke slem dum og lat som alltid hadde hørt), og fikk diagnosen selv, så har jeg jo forstått at mye av mitt reaksjons-mønster er ADHD.

Noen ganger så er det en trøst/back-up å vite at det er en kjemisk årsak. Ikke en unnskyldning, men en forklaring. Jeg kan gi meg selv time-out når følelsene herjer med meg, fordi jeg vet det er et symptom og vil gi seg etter litt….det værste ihvertfall. 

Noen ganger tar det vekk bena under meg å vite at det er ADHD. Å gå i 40 år uten å vite at man har en funksjonshemning før man får greie på det kan til tider skape blandede følelser.

Bitterhet, for hva det har gjort med meg og min selvfølelse, det å gå i så mange år å vært LITT annerledes uten noen akseptabel grunn.

Oppgitthet, fordi det er der og alltid vil være der.

Det værste er ensomheten ved det tror jeg. Folk flest ser ikke alvoret ved en ADHD-diagnose, det lille ekstra slitet i hverdagen, de "tror" fortsatt det er en "tilstand", mer enn et problem. Familien min likeså. De er snille og gode, men ingen av de har prøvd å forstå hva det er. De rir på den gamle forståelsen for det, og det virker som om de tror det er en "unnskyldnings-diagnose". Det blir litt overbærende respons man får når man ikke helt fungerer som dem.

Det at man får beina feid vekk under seg for en liten bagatell om humøret tilsier det, organisasjonsproblemene, forventninger til seg selv….skjønner de ikke. Man kan jo bare legge det vekk, som de sier.

Kan ikke den delen jeg….legge vekk altså. Har aldri forstått at andre kan ha "et problem" som kan løses, og "legge det vekk" for å ta det frem i tankene når det er tid for å ta fatt i det. Hos meg spretter problemet frem og tilbake i hodet absolutt hele tiden, med forskjellige løsningsalternativ. Ganske slitsomt når det er mer enn et par ting av gangen som vedvarer en stund.

Tror jeg mangler den nødutgangen i  "tankerommet". Slipper du det inn hos meg så er det ingen nødutgang om det ikke er plass. Det forblir der til det har fått en løsning. På meg virker det som om "andre" har et lite "venterom" som brukes til tiden er inne for å løse det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva i all verden skjer nå? – Anbefalt tilrettelegging og læremetoder

Hyper – Pernille Dystes erfaringer om det å ha ADHD

Ti tanker i hodet, men ingen på papiret – uttalelser og erfaringer til barn/ungdom av barn/ungdom

ADHD-foreningen har faktaark og manualer til fastlege, BUPP, spesialist til nedlasting på sin hjemmeside.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har passert 40, hatt diagnosen i litt over 1 år, vært feilmedisinert før, er i overgangsalder og det det tuller med ADHD-symptomene mine. Resultatene er ikke pene. Ihvertfall ikke for mitt indre.

Jeg er smart, men uorganisert og lite strukturert. Jeg har fått angst som en følge (noe som irriterer meg til de grader). Jeg finnes ikke redd for å møte utfordringer, men den angsten er noe dritt.

Plutselig, uten grunn, "spretter" hjerte avgårde. Jeg kjenner det i hodet, i brystet – vanlig hjerterytme x 10. En bil utenfor berter, eller det ringer på døra, og hjerte hopper opp i halsen og nesten kveler meg. Det i tillegg til oppdragelse av barn med ADHD, en far til barnet som er dummere enn et brød og bare stikker kjepper i hjulene, familie som trenger hjelp, og hverdagens forpliktelser så har jeg nå intet personlig liv.

Jeg har rett og slett ikke ork eller nok strukturerings-evner. I tillegg så er jo følelsene mine ute på en evig berg og dalbane.

De siste 5 mnd. har jeg ikke vært utenfor døren foruten kjappe handleturer og yte hjelp til mine kjære. Det er så ENSOMT, og så forbannet tråkig, men jeg makter ikke mer.

Kjenner du noen med ADHD så vet du alt om…jeg skal bare/ etterpå/ kanskje. Pga. empati, sympati og en moralsk barndom så tar jeg det jeg MÅ….i siste liten, etter å ha tenkt det ihjel en stund med påfølgende nesten-magesår! 

Godt det er noen med ADHD som fikk det positive ut av det istedenfor det negative. Einstein, Oprah Winfrey, Jim Carrey…… Alle fordelene med diagnosen gikk meg jo hus forbi….?! 

Kreativiteten, fantasien, våghalsen, etc. 

Er det jeg også, men det er bare inni hodet mitt, for det går i hundre 24/7.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Humør deiser opp og ned som en berg-og-dal-bane i fart. Uforståelig, selv for meg, at det aldri kan innta et stabil modus. Noen ganger tåler jeg ikke den minste motstand uten å gi opp eller bli deprimert/frustrert. Timen etterpå kan jeg angripe motstand som om ikke en ting i verden kan knekke meg.

Egentlig ikke så rart at man egentlig ikke vet hvor man har meg og mine følelser bestandig. Noen ganger kan man være uenig med meg, jeg tar opp diskusjons-kampen, tar kritikk som positivt og står "slaget" ut. Andre ganger tar jeg det personlig, kritikken angriper min selvtillit, jeg dukker under og blir trist. 

Men husk: Er det tøft for dere at jeg er sånn, så kan du sikkert gange det med 10 for hvor tøft det er for meg. Jeg lever med det hele tiden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg antar at de fleste har et "kø-system" i hodet (idag er det f.eks rengjøring, i morgen papirarbeid etc. etc.). Ikke her nei! Her er det rene super-salg hos El-kjøp. Tanker, plikter, bekymmer bør gjøre/være….presser på for å komme først. Føles som om "døra" er på nippet til å gi etter både titt og ofte.

Og….det ER rett og slett ikke mulig å gjøre noe med det. Noe av det mest uforstående noen kan si til meg er : "legg det vekk". Det er ikke mulig forstår du!!

Så er det den fordømrade samvittigheten da -  Gjorde jeg riktig? Gjorde jeg nok? Har mine stunder da jeg er fornøyd med min egen ytelse, men de har tendenser til å skli veldig fort over.

Der er medisinene en gave fra oven. Jeg føler slik allikevel, men er mer fattet,henter meg selv inn og unngår at det helt slår beina under meg.Synd de ikke er like effektive med hodet og tankene mine. Det finnes medisiner som som kan fikse litt mer på kø-systemet mitt i tillegg, men det har lovverket bestemt at for å få det som voksen så må det være en meget stor grunn for det. (De er LITT dyrere for staten de medisinene forstår dere.)

 Vel….ja det er en stor grunn for at jeg skal ha dem, men hvordan få det igjennom når formidleren (legene) ikke hadde visst hva ADHD er hadde det ikke vært for at de kan alfabetet?! Henvise videre sier du? Joda, men så var det ressursene i vårt helsevesen da. Man blir sortert vekk om man er sterk, jobber i mot, og ikke klapper helt sammen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende